Skip to main content

Jeg startet Webjuristen -forløperen til Webjuristene – i 2003. Som datter av vaskedame og bilmekaniker, oppvokst på Oslos østkant, var jeg bevisst at rettshjelp var et privilegium forbeholdt de få.

Konsekvensene av manglende tilgang til rettshjelp

Ingen i min familie, eller omgangskrets, hadde noen gang brukt advokat. De fleste gikk gjennom livet uten juridisk bistand, med mange konsekvenser som de ikke en gang var klar over:

  • mistet rettigheter de hadde krav på, f.eks trygdeytelser
  • aksepterte krav de ikke hadde plikt til å betale, f.eks. likedeling av formue ved samlivsbrudd etter 5 års samboerskap (seiglivet myte at alt da skal likedeles)
  • betalte høyere avgift til det offentlige enn de ville gjort, f.eks. dokumentavgift ved overføring av eiendom mellom familiemedlemmer.

De advokater jeg kom i snakk med i løpet av studiet, forsvarte sine timepriser med høye kostnader. Det virket ikke som de stilte spørsmål ved om kostnadsnivået måtte være så høyt. Ønsket kundene virkelig å betale høye timepriser for å kunne beskue dyr kunst i løpet av møtene? Ville kundene hatt problemer med å reise til billigere lokaler utenfor sentrum?

Internett og rettshjelper istedet for kunst og kontorlokaler

Jeg valgte å droppe både kunst og kontorlokaler. I stedet startet jeg Webjuristene for å yte juridisk rådgivning ved hjelp av kryptert kundeportal på firmaets webside. Dette var i en tid da advokater knapt hadde en webside og dikterte brev til sekretæren.

Jeg valgte også å bli rettshjelper fremfor advokat, til tross for at de færreste kjenner til denne yrkesgruppen. Hvorfor? Fordi jeg var utålmodig med å starte Webjuristene. Etter en god juridisk embetseksamen og arbeid som bedriftsrådgiver ved Forretningsutvikling Oslo, var jeg klar for å komme i gang med online rettshjelp. Under studiet hadde jeg jobbet hos Advokatfirmaet Tryti og Advokatfirmaet Hjort. Før jusstudiet hadde jeg jobbet som journalist i en lokalavis i 2-3 år

Universitetsutdannelse -skummelt og kryptisk

Jussbransjen var ekstremt karakterfiksert da jeg tok jussen, med stå-karakterer fra 3.15 og opp mot 2-tallet, og med en magisk laud-grense på 2.75. Fikk du minst 2.75 i snitt på de fem avdelingene, var fremtiden sikret. Det kan sies mye negativt om slik karakterfiksering, men det var nettopp dette som gjorde at jeg turde satse på en universitetsutdannelse.

Å sette seg i gjeld (studielån) for flere hundre tusener før man var i nærheten av en jobb, virket utrolig skummelt for ei østkantjente som ikke kjente noen som hadde tatt universitetsutdannelse. Her studerte folk litteratur f.eks. litteratur ett år for deretter å ta religion ett annet år, men hva ble det av disse til slutt? Lite visste jeg da om såkalte profesjonsstudier som ledet frem til noe svært konkret som f.eks medisinstudiet for leger og psykologistudiet for psykologer. Jeg håper dagens studierådgivere på Oslos østkant eller andre lavlønnsområder er bedre til å opplyse om slikt. Uansett, jeg hadde alltid vært teoretisk anlagt så da jeg innså at gode karakter ville sikre meg en god jobb. Uten bransjens karakterfokusering tviler jeg på at jeg hadde turt å satse på jussen.

Fagnerd fra første dag

Jeg har aldri angret! Det var et privilegium å sitte i ærverdige forelesningsaulaer og få ta del i den juridiske kunnskapen til kjente professorer som Eivind Smith, Tone Sverdrup m.fl. Interessen for jussen våknet umiddelbart. Jeg ble rett og slett en fagnerd fra første dag. Jeg studerte jussen iherdig, ikke bare for å få gode karakterer for å være garantert jobb, men fordi jeg elsket jussen -rett og slett. Det var fascinerende å lære hvordan man «pusler sammen» rettsregler ved hjelp av rettskilder. I likhet med folk flest, hadde jeg trodd at alle reglene sto skrevet i den store røde boken med tittelen Norges Lover. Den gang ei!

At første avdeling juss bestod av svært praktisk nyttige fag slik som familierett, arverett, erstatningsrett og trygderett, gjorde dette første studieåret også svært matnyttig. Den dag i dag synes jeg at disse fagene burde vært grunnskolekunnskap, særlig tatt i betraktning hvor få som har råd til å kjøpe juridisk hjelp.

Jeg var så opptatt av jussen at mine studievenner ba meg «klappe igjen» da jeg forsøkte å diskutere juss i lunsjen: «Nina, nå har vi p-a-u-se!».

Må finnes mer effektiv måte

Under studiet skrev jeg en forretningsplan for å gi rettshjelp via internett. På den måten skulle jeg befri Norge fra dyre advokater. Mitt ønske om å yte rettshjelp på en mer effektiv måte enn de tradisjonelle advokatfirmaene, ble større etter å ha jobbet i et par advokatfirma i løpet av studietiden. Der følte jeg meg fremmedgjort: kunsten på enkelte kontorer må ha kostet mer enn årslønnen til mine foreldre. Og timeprisen var hinsides hva folk flest kunne betale.

Etter endt studie deltok jeg på et halvdagskurs for potensielle gründere hos Forretningsutvikling Oslo, med en påfølgende gratis rådgivningstime. Det var sjefen selv jeg møtte i rådgivningstimen. Kort tid deretter var jeg ansatt som kombinert jurist og bedriftsrådgiver. Med mulighet for å videreutvikle min egen forretningside i ledige stunder. To år deretter var jeg klar. Webjuristenes nettside fikk sin offentlige internettadresse (URL) i årsskiftet 2002/3003 og jeg var i gang.

Kuriøst å gi billig rettshjelp istedet for å ruinere kundene

Kort tid etter oppstart fikk Webjuristene store oppslag i media, herunder en ¾ side i Aftenpostens morgenutgave hvor en kunde skrøt meg opp i skyene. Å tilby rettshjelp til halv advokatpris, fremfor å velge en høytlønnet karriere i et større advokatfirma, ble ansett som en kuriositet. Særlig siden eventuelle kundemøter ble gjort på caféer. Fra å bedrive grasrotmarkedsføring som å dele ut brosjyrer fra stand en hel helg, fikk jeg nærmest for mange kunder. Foretaket het da Webjuristen, fordi jeg drev alene.

Jeg antok at det ville være mulig å lage en landsdekkende kjede av rettshjelpere som jobbet slik som meg. Ved å drive kjeden etter franchisekonseptet var det også mulighet for overskudd som burde tiltrekke investorer. Min forretningsplan siterte fra NOU 2002 nr 18 som konstaterte at nordmenn brenner inne med 2 millioner uløste rettsspørsmål til enhver tid. Markedspotensialet var altså enormt. Advokatene virket ikke villige til å gå under timeprisen de fikk for fri rettshjelp-saker som var kr 962,50 inklusiv mva. De advokatene som aksepterte fri rettshjelp-saker ble ansett for å drive veldedighet. Til sammenligning var Webjuristens timepris ved oppstart kr 525,- inklusiv mva.

Investor-perioden

Noen år senere møtte jeg min perfekte investor og samarbeidspartner i Carl F. Kjeldsberg, som beskrevet av Dagens Næringsliv i en artikkel hos de. Han var advokat, og hadde vært aktiv i familiekonsernet (stikkord: kaffe). Vi lanserte overgangen fra Webjuristen til Webjuristene i 2007, med bred mediedekning, herunder innslag hos TV2-nyhetene. I en 5-årsperiode jobbet vi intenst med rekruttering, opplæring og løpende støtte til nye webjurister, samt videre systemutvikling og markedsføring.

Da jeg fødte ei jente i 2010, hadde vi smertelig fått erfare hovedårsaken til at franchisekonseptet sjelden fungerer i tjenesteytende bransjer: tjenesteytere selger «seg selv», og det er vanskelig å standardisere mennesker. En franchisetaker hos McDonalds vil kunne selge hamburgere som er identisk med hamburgerne som selges hos andre McDonalds. Å sørge for at andre jurister ga rettshjelp på samme måte som meg, og trivdes med det, var langt vanskeligere å gi en oppskrift på. Kjeldsberg solgte tilbake sine rettigheter til meg, og jeg valgte å drive videre med noen av de beste webjuristene – men siden da som en ordinær kjede.

Drømmer om å befri Norge fra dyre advokater

Drømmen om å befri Norge fra dyre advokater, har jeg ennå ikke lykkes med. Men jeg har fortsatt store hårete mål som Ingebrigt Steen Jensen skrev i sin Ona fyr. Før jeg forlater denne verden, håper jeg en fremtidig rettshjelpsundersøkelse har vist en markant nedgang i det udekkede rettshjelpsbehovet, og at nedgangen vil tilskrives Webjuristenes inntog på markedet.

Inntil da får jeg glede meg over at jeg ihvertfall har lykkes med én ting: å leve av det jeg liker best. Jeg elsker å finne ut av jussen samtidig som jeg hjelper folk flest med livets små og store juridiske problemer. Og det kan jeg endatil gjøre fra sydlige breddegrader (Cannes) hvor jeg til daglig får snakke mitt favorittspråk fransk. Eller fra hvor som helst i verden, bare jeg har wifi og en pc. Som B-menneske setter jeg også pris på å kunne starte arbeidsdagen i morgenkåpe, kun 5 minutter etter jeg har våknet… 😉

Nina Dybedahl

Webjurist Nina Dybedahl er Webjuristenes gründer. Hun fikk rettshjelperbevilling i 2002 og har jobbet som rettshjelper siden. Hun jobbet i advokatfirmaene Tryti og Hjort under studiene. Nina jobbet som jurist og bedriftsrådgiver hos Forretningsutvikling Oslo etter studiet. Etter hun startet Webjuristene har hun vært NRKs helseekspert, og hun har ofte blitt intervjuet av media om andre juridiske emner, særlig om arv og samlivsbrudd. Nina elsker all type juss, men hun jobber ekstra mye med samlivsbrudd og skilsmisse. Nina er bidragsyter til Siv Henningstads bok Arven -om arv og arveoppgjør, utgift på forsommeren 2022.

Nina Dybedahl

Webjurist Nina Dybedahl er Webjuristenes gründer. Hun fikk rettshjelperbevilling i 2002 og har jobbet som rettshjelper siden. Hun jobbet i advokatfirmaene Tryti og Hjort under studiene. Nina jobbet som jurist og bedriftsrådgiver hos Forretningsutvikling Oslo etter studiet. Etter hun startet Webjuristene har hun vært NRKs helseekspert, og hun har ofte blitt intervjuet av media om andre juridiske emner, særlig om arv og samlivsbrudd. Nina elsker all type juss, men hun jobber ekstra mye med samlivsbrudd og skilsmisse. Nina er bidragsyter til Siv Henningstads bok Arven -om arv og arveoppgjør, utgift på forsommeren 2022.